Marlenes sak fikk en brå og brutal slutt. Onsdag 7.desember var hennes klage på tvangsbehandlingen berammet i Fylkesnemda for barnevern- og sosiale saker i Hordaland og Sogn og Fjordane. Fredag morgen var dommen klar: klagen avvist. Det innebar at hun fortsatt ville bli innesperret på institusjon til barnet hennes ble født, og at hun ikke ville få sin Subutex foreskrevet av legen hennes i Brussel.
Hun hadde for lengst varslet at hun ikke tålte den tvungne nedtrappingen på Subutex, og at dersom hun ikke slapp ut fra Rogaland A-senter ville hun ta abort. Dette tok hun konsekvensen av, hun er ikke lenger gravid og hun er ute av institusjonen. Hun kan igjen styre livet sitt selv.
Human Rights Watch (HRW) i New York skrev brev til tre norske statsråder; justisminister, helse- og omsorgsminister og barne- og familieministeren, hvor de ba om Marlenes umiddelbare løslatelse fra tvangsbehandlingen. De mente behandlingen av den unge jenta kunne være brudd på menneskerettighetene. Brevet var blant andre underskrevet av HRWs europadirektør Jan Egeland.
Mandag 5.desember intervjuet vi Egeland i Oslo, her ligger saken:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/289466/
Egeland påtaler det iøynefallende paradokset; en lovparagraf som er ment å beskytte det ufødte liv, fører til at dette livet blir avsluttet.
Både Marlene og de om var satt til ta vare på henne har hatt personlig vanskelige og konfliktfylte dager. Å bli utsatt for tvungen nedtrapping på opiatene kroppen hennes er avhengige av, har vært fysisk og psykisk brutalt. Vi kan lett moralisere, mene at ønsket om å få barn ikke kan ha stukket dypt når hun valgte medisinen foran fosteret i magen. Men ”valg” er ikke en fast størrelse. Opiatavhengighet er i dag i de fleste vestlige land definert som en sykdom, en sykdom som reduserer den sykes evne og mulighet til frie og selvstendige valg.
Hvorfor kunne ikke Marlene fått beholde sin medisin, sin Subutex, og gjerne blitt på institusjonen og fått føde sitt barn? Andre kvinner med samme lidelse får dette i Norge, det er til og med norske helsemyndigheters anbefaling – at gravide på substitusjonsbehandling (LAR) fortsetter medisineringen, gjerne med høyere doseringer, gjennom hele svangerskapet. Med kunnskapen som foreligger mener Helsedirektoratet at belastningene på det ufødte liv er større ved nedtrapping enn fortsatt medisinering.
Jeg vet ikke svarene på de mange spørsmålene Marlenes sak reiser. Taushetsplikten ruver i dette landskapet. Fylkesnemdas dom er unndratt offentlighet, men den rommer spørsmålet om ikke Marlene også tok andre stoffer, ulovlige stoffer som medførte et ”blandingsmisbruk”. Dette kan i så fall ha bidratt til at dommer i Fylkesnemda avviste Marlenes klage.
Mandag 12.desember fortalte vi slutten av historien i Vestlandsrevyen:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/290308/
Med Marlenes tillatelse har vi åpnet livet hennes for offentligheten, hennes tragedie og dype eksistensielle valg – og fortvilelse. Var det riktig?
I forrige uke var hennes historie blant de mest leste på nrk.no:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7904082
Tuesday 13 December 2011
Sunday 4 December 2011
Gravid under tvang
Tirsdag fikk jeg telefon fra Brussel, fra lege Marc Reisinger. Han fortalte at en av hans pasienter var tvangsinnlagt på en rusklinikk i Stavanger. Han fryktet dette var et grovt overgrep mot den unge gravide jenta. Jeg fikk mobilnummeret hennes og ringte Marlene fra Stord: Hun fortalte at hun hadde vært på helsekontroll i Leirvik onsdagen før, etter å ha blitt innkalt av kommunens ruskonsulent. Men det var en felle. Fem eller seks politimenn ventet på henne, hun ble tvunget inn i politibilen og kjørt til Stavanger, til Rogaland A-senter. Nå er hun innesperret på klinikken, skal tvangsnedtrappes på subutex-medisinen hun tar foreskrevet av Reisinger, og forespeilet å forbli innesperret de neste 30 ukene til fødselen har funnet sted.
Her er fredagens historie på Vestlandsrevyen:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/289215/
Jeg satt i utgangspunktet med noen mulige premiss for å lage denne saken, eller ”fokus” som vi sier i NRK. Mest aktuelt var at Marlene fikk den samme behandling som andre gravide norske tidligere rusmisbrukere på substitusjonsbehandling, men fordi hun fikk medisinen i utlandet ble hun underlagt tvang. En ytterligere etisk dimensjon er at Marlene sier hun ikke klarer den tvungne nedtrappingen og ser eneste vei ut gjennom å ta abort. Hun hevder altså at norske myndigheter tvinger henne til abort.
Det er sterke fronter i synet på behandling av rusmisbrukere i Norge, og jeg tror motsetningene her er sterkere enn i andre land. Det er nok en sammensatt årsak til dette, men flere har pekt på at politikken på feltet preges av en gammel moralisme; narkotikamisbruk skal bekjempes og fjernes fra det norske samfunnet. En slik holdning er i dag enestående og særnorsk. De fleste land i vesten forholder seg til narkotika som et onde som ikke kan bekjempes men at skadevirkningene må begrenses. ”Substitusjonsbehandling” har vært det viktigste virkemidlet i denne skadebegrensningen i land som England, Frankrike, Spania, Sveits, Tyskland og Portugal. Misbrukere av tunge narkotiske stoffer tilbys metadon eller subutex – såkalt syntetiske opiater – (i noen land også heroin på resept) og mange av de synlige og ytre sidene av rustilværelsen; kriminalitet, åpenlys rusing, overdoser og omsetning svekkes. Mange på substitusjonsbehandling kommer seg på beina, klarer å leve et tilnærmet normalt liv – jobbe, ta utdanning, forsørge seg selv og barn, osv.
Men tilbake til Marlene. Hun får foreskrevet Subutex fra Marc Reisinger i Brussel. Mange gjør som henne og reiser utenlands for å få slik behandling. De ønsker seg ut av et heroin-helvete, men bare et fåtall får plass i det norske systemet for substitusjonsbehandling LAR (Legemiddel-assistert rehabilitering).
Jeg har ikke sett den skriftelige beslutningen om å tvangsinnlegg Marlene, men det er sannsynlig at det henvises til behandlingen hun får fra Reisinger. Til tross for at den i hovedtrekk er parallell til den norske foreskrivingen av Subutex i LAR, mener mange i den norske rusomsorgen at hans praksis er uforsvarlig. Blant annet fordi mye Subutex havner på gaten, i Nygårdsparken i Bergen er for eksempel Subutex blant de mest omsatte legemidler/rusmidler. NRK inviterte Reisinger til Bergen i mai, blant annet for å diskutere hva som kunne gjøres med det store rusmiljøet Nygårdsparken. Han merket seg at om lag 70 prosent av etterspørselen blant brukerne var Subutex. – Dette er en lovlig medisin som skal foreskrives av lege, ikke omsettes illegalt i en park, var hans kommentar. Den store etterspørselen var etter hans oppfatning uttrykk for at alt for mange norske rusmisbrukere nektes medisinsk behandling (LAR). Køene er lange, mange må vente i måneder og år.
Jeg tok kontakt med ledelsen ved Rogaland A-senter, og fortalte at jeg var i dialog med Marlene om en nyhetssak og ønsket både å møte henne på senteret og intervjue den medisinske ledelsen. Ikke overraskende ble dette avslått. Jeg ringte også den ansvarlige for tvangsvedtaket i sosialtjenesten på Stord. Han var hyggelig og imøtekommende, men kunne naturlig nok ikke uttale seg. Derfor ble løsningen å intervjue henne på telefon, og så fikk jeg hjelp fra en god kollega i Stavanger som dro ut og filmet institusjonen. Han avtalte med Marlene at hun skulle komme til den låste døren for at vi kunne dokumentere innesperringen.
Få norske journalister kan mer om LAR og substitusjonsbehandling enn min tidligere kollega Marion Solheim. Derfor var neste trinn å ringe henne i hennes nye jobb som kommunikasjonsansvarlig for medisinsk fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). I tillegg til viktig bakgrunnskunnskaper formidlet hun kontakt med Trond Markestad, professor i barnemedisin. Jeg intervjuet ham for flere år siden, da som leder av Rådet for lege-etikk. En spesialist med sterkt fokus på barnets interesser og helse.
Marlenes prosessfullmektig pekte meg i retning av Karl Harald Søvig, jussprofessor på UiB, og ekspert på tvangsbehandling innen psykiatri og rus. Dermed hadde jeg to åpne kilder til saken. Fredag morgen presenterte jeg saken i redaksjonsmøtet. Redaksjonssjef Dag Olav Mosevoll foreslo at jeg ba Fylkesnemda om en uttalelse. Dette er en ”mini-domstol”, innrettet mot barneverns- og psykiatrisaker, men det er sjelden vi ser eller hører fra dem i mediene.
Derfor ble jeg overrasket over imøtekommenheten fra lederen i Fylkesnemda for Hordaland og Sogn og Fjordane, Torstein Røed. Han var villig til å la seg intervju, men selvfølgelig uten å gå inn i denne konkrete saken som skal behandles som klagesak førstkommende onsdag.
Marlenes historie reiser (minst) et stort dilemma. Hva veier tyngst, hensynet til mor eller barn (i magen)? Og/men, er det en motsetning her? I tillegg kommer det etiske dilemma om tvangsbehandlingen tvinger Marlene til abort. Barn som fødes av mødre på substitusjonsbehandling kommer til verden med abstinenser, noen med sterke og vedvarende over flere måneder. Et annet dilemma er at denne abstinensen er svært ubehagelig, også å observere. Dersom kvinnen stopper bruken av opiater under graviditeten vil fosterets abstinenslidelser trolig være like store, men da usynlige for omverden.
Jeg har ingen sterke meninger i denne saken. Vanskelig! Uansett mener jeg det er uinteressant hva jeg som journalist eventuelt måtte mene i en slik sak; det viktigste er å reise problemstillingen, vise dilemmaet og la ulike stemmer komme til orde.
Oppfølging? Ja utvilsomt. Paragraf 6-2A i Sosialhelsetjenesteloven åpner for bruk av tvang mot gravide rusmisbrukere. Dette er en særnorsk lov. Blant andre mener Human Rights Watch at denne paragrafen åpner for brudd på menneskerettighetene.
Her er fredagens historie på Vestlandsrevyen:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/289215/
Jeg satt i utgangspunktet med noen mulige premiss for å lage denne saken, eller ”fokus” som vi sier i NRK. Mest aktuelt var at Marlene fikk den samme behandling som andre gravide norske tidligere rusmisbrukere på substitusjonsbehandling, men fordi hun fikk medisinen i utlandet ble hun underlagt tvang. En ytterligere etisk dimensjon er at Marlene sier hun ikke klarer den tvungne nedtrappingen og ser eneste vei ut gjennom å ta abort. Hun hevder altså at norske myndigheter tvinger henne til abort.
Det er sterke fronter i synet på behandling av rusmisbrukere i Norge, og jeg tror motsetningene her er sterkere enn i andre land. Det er nok en sammensatt årsak til dette, men flere har pekt på at politikken på feltet preges av en gammel moralisme; narkotikamisbruk skal bekjempes og fjernes fra det norske samfunnet. En slik holdning er i dag enestående og særnorsk. De fleste land i vesten forholder seg til narkotika som et onde som ikke kan bekjempes men at skadevirkningene må begrenses. ”Substitusjonsbehandling” har vært det viktigste virkemidlet i denne skadebegrensningen i land som England, Frankrike, Spania, Sveits, Tyskland og Portugal. Misbrukere av tunge narkotiske stoffer tilbys metadon eller subutex – såkalt syntetiske opiater – (i noen land også heroin på resept) og mange av de synlige og ytre sidene av rustilværelsen; kriminalitet, åpenlys rusing, overdoser og omsetning svekkes. Mange på substitusjonsbehandling kommer seg på beina, klarer å leve et tilnærmet normalt liv – jobbe, ta utdanning, forsørge seg selv og barn, osv.
Men tilbake til Marlene. Hun får foreskrevet Subutex fra Marc Reisinger i Brussel. Mange gjør som henne og reiser utenlands for å få slik behandling. De ønsker seg ut av et heroin-helvete, men bare et fåtall får plass i det norske systemet for substitusjonsbehandling LAR (Legemiddel-assistert rehabilitering).
Jeg har ikke sett den skriftelige beslutningen om å tvangsinnlegg Marlene, men det er sannsynlig at det henvises til behandlingen hun får fra Reisinger. Til tross for at den i hovedtrekk er parallell til den norske foreskrivingen av Subutex i LAR, mener mange i den norske rusomsorgen at hans praksis er uforsvarlig. Blant annet fordi mye Subutex havner på gaten, i Nygårdsparken i Bergen er for eksempel Subutex blant de mest omsatte legemidler/rusmidler. NRK inviterte Reisinger til Bergen i mai, blant annet for å diskutere hva som kunne gjøres med det store rusmiljøet Nygårdsparken. Han merket seg at om lag 70 prosent av etterspørselen blant brukerne var Subutex. – Dette er en lovlig medisin som skal foreskrives av lege, ikke omsettes illegalt i en park, var hans kommentar. Den store etterspørselen var etter hans oppfatning uttrykk for at alt for mange norske rusmisbrukere nektes medisinsk behandling (LAR). Køene er lange, mange må vente i måneder og år.
Jeg tok kontakt med ledelsen ved Rogaland A-senter, og fortalte at jeg var i dialog med Marlene om en nyhetssak og ønsket både å møte henne på senteret og intervjue den medisinske ledelsen. Ikke overraskende ble dette avslått. Jeg ringte også den ansvarlige for tvangsvedtaket i sosialtjenesten på Stord. Han var hyggelig og imøtekommende, men kunne naturlig nok ikke uttale seg. Derfor ble løsningen å intervjue henne på telefon, og så fikk jeg hjelp fra en god kollega i Stavanger som dro ut og filmet institusjonen. Han avtalte med Marlene at hun skulle komme til den låste døren for at vi kunne dokumentere innesperringen.
Få norske journalister kan mer om LAR og substitusjonsbehandling enn min tidligere kollega Marion Solheim. Derfor var neste trinn å ringe henne i hennes nye jobb som kommunikasjonsansvarlig for medisinsk fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). I tillegg til viktig bakgrunnskunnskaper formidlet hun kontakt med Trond Markestad, professor i barnemedisin. Jeg intervjuet ham for flere år siden, da som leder av Rådet for lege-etikk. En spesialist med sterkt fokus på barnets interesser og helse.
Marlenes prosessfullmektig pekte meg i retning av Karl Harald Søvig, jussprofessor på UiB, og ekspert på tvangsbehandling innen psykiatri og rus. Dermed hadde jeg to åpne kilder til saken. Fredag morgen presenterte jeg saken i redaksjonsmøtet. Redaksjonssjef Dag Olav Mosevoll foreslo at jeg ba Fylkesnemda om en uttalelse. Dette er en ”mini-domstol”, innrettet mot barneverns- og psykiatrisaker, men det er sjelden vi ser eller hører fra dem i mediene.
Derfor ble jeg overrasket over imøtekommenheten fra lederen i Fylkesnemda for Hordaland og Sogn og Fjordane, Torstein Røed. Han var villig til å la seg intervju, men selvfølgelig uten å gå inn i denne konkrete saken som skal behandles som klagesak førstkommende onsdag.
Marlenes historie reiser (minst) et stort dilemma. Hva veier tyngst, hensynet til mor eller barn (i magen)? Og/men, er det en motsetning her? I tillegg kommer det etiske dilemma om tvangsbehandlingen tvinger Marlene til abort. Barn som fødes av mødre på substitusjonsbehandling kommer til verden med abstinenser, noen med sterke og vedvarende over flere måneder. Et annet dilemma er at denne abstinensen er svært ubehagelig, også å observere. Dersom kvinnen stopper bruken av opiater under graviditeten vil fosterets abstinenslidelser trolig være like store, men da usynlige for omverden.
Jeg har ingen sterke meninger i denne saken. Vanskelig! Uansett mener jeg det er uinteressant hva jeg som journalist eventuelt måtte mene i en slik sak; det viktigste er å reise problemstillingen, vise dilemmaet og la ulike stemmer komme til orde.
Oppfølging? Ja utvilsomt. Paragraf 6-2A i Sosialhelsetjenesteloven åpner for bruk av tvang mot gravide rusmisbrukere. Dette er en særnorsk lov. Blant andre mener Human Rights Watch at denne paragrafen åpner for brudd på menneskerettighetene.
Thursday 23 December 2010
Brorskapets ansikt
«Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» er ikke en konspiratorisk film.
Kronikk i Klassekampen lørdag 18.desember 2010.
(Essaouira, Marokko) Midt på Marokkos atlanterhavskyst ligger byen Thorbjørn Egner besøkte i 1949 og som ble modellen for hans Kardemomme by. Denne perlen av en handelsby er eksotisk og duftende, bilfri og full av krydder, håndverk og vennlige mennesker. Til langt på natt leker små barn i gatene og vi går trygt hjem gjennom beksvarte smau. Bjørn Egner fortalte om farens forhold til byen: «Han var opptatt av menneskene, kulturen og vennligheten. Her kunne folk leve sammen med hverandre uavhengig av religion.»
Verden, og Essaouira, har forandret seg siden. Fiskeren Hassan, krydderselgeren Yussuf og skoselgeren Khaled ler høyt når de forteller meg at jeg kan havne i fengsel hvis jeg snakker stygt om kong Mohammed VI. Men latteren stilner og de blir lavmælte når jeg spør om islamistene. De skotter rundt seg, temaet er følsomt. Menn med veltrimmede skjegg følger med. Det jødiske kvarteret er tomt for jøder. Kristne er jaget ut.
Det er her jeg leser Klassekampens oppslag 4. desember. Som regissør av filmen «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» skal jeg ha misbrukt kildene i filmen. Klassekampens korrespondent har gått vårt journalistiske arbeid etter i sømmene. Et interessant grep; journalistiske produkter burde i større grad underlegges kritikk. Men denne artikkelen har en tone som om filmen helst ikke burde vært laget, og den påstår ting som ikke stemmer.
Et mål for oss var å presentere noe av debatten om islamisme som foregår i den muslimske verden, en debatt som knapt har vært hørt eller presentert i Norge. Den introduserer nye og – mente vi – sårt tiltrengte stemmer i den norske offentligheten. Disse er ingen tilfeldige hvem-som-helst, men sentrale intellektuelle. Det var viktig for oss å la disse stemmene få taletid istedenfor enda en gang å la norske eksperter tale på deres vegne.
Motstandere av filmen insisterer på at filmen handler om islam. Men den handler heller om et religiøst-politisk prosjekt som i stadig sterkere grad gjør seg gjeldende i den muslimske verden og i Europa. Som journalist har jeg fulgt dette fenomenet i en årrekke, og lagde i 2006 filmen «Truet til taushet» om karikaturtegningene. Gjennom sin oppvekst i Irak er Walid al-Kubaisi blant de nordmenn som kjenner denne ideologien godt. Han har fulgt debatten i arabiske media i en årrekke, har selv gått på imamskole og har kontakter i Irak, Syria, Egypt, Marokko.
Klassekampen har vist utdrag av filmen til noen av de vi intervjuet, og oppgir til dem at filmens hovedbudskap er Muslimbrødrenes konspirasjon for å overta Europa. Dette gir, som folk selv kan se, et feil bilde av filmen. Konspirasjon er hemmelig. Vår film avslører ingen hemmeligheter!Filmen gjengir tre sentrale aktører som støtter Det muslimske brorskap, og de sier ikke annet enn det alle som følger brorskapet vet. Den vektlegger nettopp at det ikke er snakk om en voldelig politisk retning, men at de tenker langsiktig. Og den refererer en levende debatt i Egypt, hvor kampen mot islamismen har vært formende for landets moderne historie.
Det er ikke våre påstander om Muslimbrødrenes politiske ambisjoner som presenteres; det er deres egne beskrivelser. For eksempel uttaler daværende leder Mahdi Akif at Muslimbrødrene i dag er representert i 64 land. (Da intervjuet med Akif er over spør Walid ham om han tror islam vil erobre Roma (Europa): «Dette avhenger av innsats, hardt arbeid og ærlighet overfor den allmektige Gud: Da vil vi erobre Roma. I den grad vi er tro mot Gud, og hver og én gjør det han må – overfor seg selv, andre og Gud – vil vi være i stand til å erobre byen» Dette er dokumentert på tape). Ifølge Klassekampen har verken Karima Kamal, Gamal al-Banna eller Rifat al-Said uttalt seg om Muslimbrødrenes politiske ambisjoner utenfor Egypt. Dette er feil. Intervjuene er transkribert ord for ord, og alle tre beskriver Muslimbrødrenes internasjonale nettverk og ambisjoner.
I mine 20 år som journalist har ambisjonen vært å få mennesker til å formidle seg ærlig og oppriktig. I min moralbok står det at jeg aldri skal lyve, men jeg behøver heller ikke å fortelle hele sannheten. Da vi fikk en intervjuavtale med Mahdi Akif var målet å få ham til å snakke så oppriktig og ærlig som mulig om hva organisasjonen står for, hvilke ambisjoner og mål de har. Derfor møtte vi ham med åpenhet og nysgjerrighet – «fortell!». Vi verken løy eller brettet ut om våre egne tanker. Ett av mine – og Klassekampens – store journalistiske forbilder er Günter Wallraff. Når avisa nå kritiserer det journalistiske arbeidet bak vår film, ser dere ikke paradokset? Skulle vi ha fortalt lederen at vi lager en kritisk film om hans organisasjon – hva hadde vi da fått?
Siden nesten all kommunikasjon foregikk på arabisk, var det avgjørende for meg å få alt oversatt av autoriserte translatører, både før og etter intervjuet. Slik kunne jeg ta ansvar for premisser og småsnakk både i forkant og etterkant av den formelle intervjusituasjonen. Det var også jeg som formulerte intervjuforespørslene, før de ble oversatt til arabisk. Derfor kan jeg også gå god for premissene.
Skulle jeg hatt mer kontakt med norske islameksperter mens jeg lagde filmen? Nei, jeg tror ikke det. Underveis i produksjonen har jeg diskutert filmens tema og problematikk med en rekke personer, deriblant Terje Tvedt. Fordi filmen ikke handler om islam, men om islamismen som sosialt og politisk fenomen og hvordan denne oppfattes i Norge, var det viktig for meg å få innspill fra en som også har skrevet mye om norsk idehistorie og forståelsen av «annerledeshet». Det sentrale for meg var å bli sikker på relevansen til de spørsmålene som ble stilt. For meg var det viktig å vise norske tv-seere at det faktisk finnes mennesker, organisasjoner og ideologier som ikke vil ha et sekulært demokrati, uavhengige domstoler eller kulturell pluralisme.
«Vi er en stor familie» sier skoselgeren Khaled, og ler høyt etter å ha lurt meg grundig for prisen på et par tøfler. Til tross for krydder og tøfler til overpris, trives jeg godt blant folk og røvere i Essaouira. Men folkene, og til og med røverne, merker skyggen over Kardemomme by.
Per Christian Magnus,
regissør
Per.Christian.Magnus@nrk.no
Kronikk i Klassekampen lørdag 18.desember 2010.
(Essaouira, Marokko) Midt på Marokkos atlanterhavskyst ligger byen Thorbjørn Egner besøkte i 1949 og som ble modellen for hans Kardemomme by. Denne perlen av en handelsby er eksotisk og duftende, bilfri og full av krydder, håndverk og vennlige mennesker. Til langt på natt leker små barn i gatene og vi går trygt hjem gjennom beksvarte smau. Bjørn Egner fortalte om farens forhold til byen: «Han var opptatt av menneskene, kulturen og vennligheten. Her kunne folk leve sammen med hverandre uavhengig av religion.»
Verden, og Essaouira, har forandret seg siden. Fiskeren Hassan, krydderselgeren Yussuf og skoselgeren Khaled ler høyt når de forteller meg at jeg kan havne i fengsel hvis jeg snakker stygt om kong Mohammed VI. Men latteren stilner og de blir lavmælte når jeg spør om islamistene. De skotter rundt seg, temaet er følsomt. Menn med veltrimmede skjegg følger med. Det jødiske kvarteret er tomt for jøder. Kristne er jaget ut.
Det er her jeg leser Klassekampens oppslag 4. desember. Som regissør av filmen «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» skal jeg ha misbrukt kildene i filmen. Klassekampens korrespondent har gått vårt journalistiske arbeid etter i sømmene. Et interessant grep; journalistiske produkter burde i større grad underlegges kritikk. Men denne artikkelen har en tone som om filmen helst ikke burde vært laget, og den påstår ting som ikke stemmer.
Et mål for oss var å presentere noe av debatten om islamisme som foregår i den muslimske verden, en debatt som knapt har vært hørt eller presentert i Norge. Den introduserer nye og – mente vi – sårt tiltrengte stemmer i den norske offentligheten. Disse er ingen tilfeldige hvem-som-helst, men sentrale intellektuelle. Det var viktig for oss å la disse stemmene få taletid istedenfor enda en gang å la norske eksperter tale på deres vegne.
Motstandere av filmen insisterer på at filmen handler om islam. Men den handler heller om et religiøst-politisk prosjekt som i stadig sterkere grad gjør seg gjeldende i den muslimske verden og i Europa. Som journalist har jeg fulgt dette fenomenet i en årrekke, og lagde i 2006 filmen «Truet til taushet» om karikaturtegningene. Gjennom sin oppvekst i Irak er Walid al-Kubaisi blant de nordmenn som kjenner denne ideologien godt. Han har fulgt debatten i arabiske media i en årrekke, har selv gått på imamskole og har kontakter i Irak, Syria, Egypt, Marokko.
Klassekampen har vist utdrag av filmen til noen av de vi intervjuet, og oppgir til dem at filmens hovedbudskap er Muslimbrødrenes konspirasjon for å overta Europa. Dette gir, som folk selv kan se, et feil bilde av filmen. Konspirasjon er hemmelig. Vår film avslører ingen hemmeligheter!Filmen gjengir tre sentrale aktører som støtter Det muslimske brorskap, og de sier ikke annet enn det alle som følger brorskapet vet. Den vektlegger nettopp at det ikke er snakk om en voldelig politisk retning, men at de tenker langsiktig. Og den refererer en levende debatt i Egypt, hvor kampen mot islamismen har vært formende for landets moderne historie.
Det er ikke våre påstander om Muslimbrødrenes politiske ambisjoner som presenteres; det er deres egne beskrivelser. For eksempel uttaler daværende leder Mahdi Akif at Muslimbrødrene i dag er representert i 64 land. (Da intervjuet med Akif er over spør Walid ham om han tror islam vil erobre Roma (Europa): «Dette avhenger av innsats, hardt arbeid og ærlighet overfor den allmektige Gud: Da vil vi erobre Roma. I den grad vi er tro mot Gud, og hver og én gjør det han må – overfor seg selv, andre og Gud – vil vi være i stand til å erobre byen» Dette er dokumentert på tape). Ifølge Klassekampen har verken Karima Kamal, Gamal al-Banna eller Rifat al-Said uttalt seg om Muslimbrødrenes politiske ambisjoner utenfor Egypt. Dette er feil. Intervjuene er transkribert ord for ord, og alle tre beskriver Muslimbrødrenes internasjonale nettverk og ambisjoner.
I mine 20 år som journalist har ambisjonen vært å få mennesker til å formidle seg ærlig og oppriktig. I min moralbok står det at jeg aldri skal lyve, men jeg behøver heller ikke å fortelle hele sannheten. Da vi fikk en intervjuavtale med Mahdi Akif var målet å få ham til å snakke så oppriktig og ærlig som mulig om hva organisasjonen står for, hvilke ambisjoner og mål de har. Derfor møtte vi ham med åpenhet og nysgjerrighet – «fortell!». Vi verken løy eller brettet ut om våre egne tanker. Ett av mine – og Klassekampens – store journalistiske forbilder er Günter Wallraff. Når avisa nå kritiserer det journalistiske arbeidet bak vår film, ser dere ikke paradokset? Skulle vi ha fortalt lederen at vi lager en kritisk film om hans organisasjon – hva hadde vi da fått?
Siden nesten all kommunikasjon foregikk på arabisk, var det avgjørende for meg å få alt oversatt av autoriserte translatører, både før og etter intervjuet. Slik kunne jeg ta ansvar for premisser og småsnakk både i forkant og etterkant av den formelle intervjusituasjonen. Det var også jeg som formulerte intervjuforespørslene, før de ble oversatt til arabisk. Derfor kan jeg også gå god for premissene.
Skulle jeg hatt mer kontakt med norske islameksperter mens jeg lagde filmen? Nei, jeg tror ikke det. Underveis i produksjonen har jeg diskutert filmens tema og problematikk med en rekke personer, deriblant Terje Tvedt. Fordi filmen ikke handler om islam, men om islamismen som sosialt og politisk fenomen og hvordan denne oppfattes i Norge, var det viktig for meg å få innspill fra en som også har skrevet mye om norsk idehistorie og forståelsen av «annerledeshet». Det sentrale for meg var å bli sikker på relevansen til de spørsmålene som ble stilt. For meg var det viktig å vise norske tv-seere at det faktisk finnes mennesker, organisasjoner og ideologier som ikke vil ha et sekulært demokrati, uavhengige domstoler eller kulturell pluralisme.
«Vi er en stor familie» sier skoselgeren Khaled, og ler høyt etter å ha lurt meg grundig for prisen på et par tøfler. Til tross for krydder og tøfler til overpris, trives jeg godt blant folk og røvere i Essaouira. Men folkene, og til og med røverne, merker skyggen over Kardemomme by.
Per Christian Magnus,
regissør
Per.Christian.Magnus@nrk.no
Tuesday 16 February 2010
De aller farligste
Bomben i Djakarta, 11.september og Al-Qaida, katolikker mot protestanter i Nord-Irland, Inkvisisjonen, buddhistiske og hinduistiske terrorister, hekseprosessene i Middelalderen, ..... listen blir lenger og lenger.
Stadig flere jeg snakker med uttrykker det samme: Religion er farlig; - religion er vår tids største sosiale og politiske problem.
For dem er religion en trussel fra fortiden; antikke og middelalderske forestillinger som truer vår moderne og humanistiske sivilisasjon, og til og med truer vår sikkerhet - våre liv.
Og det er ikke bare ekstreme islamister som representerer denne trusselen. Den kristne kirke har en blodig historie og vi hører om terror og vold øvet av buddhistiske og hinduistiske ekstremister i Asia.
Men: Historien viser at det er en annen gruppe som er enda farligere enn de religiøse, et annet tenkesett som potensielt kan drepe flere og skape enda større utrygghet.
For hvem står bak moderne histories største folkemord?
Hitler og Stalin. Og hva knytter disse to sammen? Paradoksalt nok deres felles forakt for religion. Og deres tro på vitenskap, opplysning, rasjonalitet og framskritt.
Hitler og Stalins ofre ble ikke drept for at landområder skulle erobres; 'De ble drept fordi de av en eller annen grunn ikke passet inn i planene for det fullkomne samfunn.'
Dette skriver en av verdens fremste sosiologer, Zygmunt Bauman, i boken Moderniteten og Holocaust (Oslo, 1997). Motivert av sommerens avisartikler av og om Kjartan Fløgstad, plukket jeg opp igjen denne boken.
Mange av oss tenker om Holocaust at det var et grusomt gjennomslag av primitiv førmoderne bestialitet og sterk antisemittisme og jødehat i Tyskland. Baumann viser i sin bok at det motsatte var tilfelle. Holocaust var, hevder han, en logisk konsekvens av Opplysningstiden og opplysningsideene fra det syttende og attende århundre.
Både Hitler og Stalin var religionsfornektere; Hitler sammenlignet kristendommen med syfilis og pest, Stalin - i marxistisk tradisjon - så religion som 'opium for folket.'
Antisemittismen var ikke spesielt dominerende Tyskland i årene før Hitler tok makten sammenlignet med andre europeiske land. Ingen andre land hadde flere sentrale jødiske vitenskapsmenn og universitetsprofessorer i første del av 1900-tallet, og Tyskland ble beskrevet av det internasjonale jødiske samfunn 'som et fristed for religiøs og nasjonal likhet og toleranse.'
Trolig var rasismen og jødehatet like sterkt, om ikke sterkere i Norge.
Tyskland var den moderne vitenskapens og den europeiske kulturens kjerneområde; tenk bare på Bach, Mozart og Beethoven, på Goethe, Schiller og Nietzsche, på Kant og Heidegger, Einstein og Marx.
I følge Kjartan Fløgstad hadde 8 av 15 nazilederne doktorgrader fra datidens fremste universiteter. Baumann skriver at 'fra naziregimets første dag ble det opprette vitenskapelige institutter ledet av fremragende professorer i biologi, historie og statsvitenskap, hvis oppgave var å studere "jødespørsmålet". ...'.
Det var altså ikke Adolf Hitler i spissen for en håndfull primitive jødehatere som stod bak Holocaust; det var datidens fremste kultur- og vitenskapsnasjon.
Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble drøyt hundre jøder drept i det som har gått inn i historien som Krystallnatten. Mobben ble sluppet løs mot jødiske butikker og boliger. Bauman har regnet ut at Hitler ville trengt en krystallnatt hver dag i 200 år om Holocaust skulle basert seg på dette primitive og førmoderne raseriet.
I virkeligheten brukte han om lag 2 år på å ta livet av seks millioner jøder, basert på datidens fremste vitenskapelige ekspertise, moderne industriteknologi og byråkrati.
Baumann peker på at antisemittisme og rasisme er moderne fenomener, fordi de forutsetter grunnleggende trekk ved det moderne, så som nasjonalstaten, naturvitenskapelige tolkninger som sterke og svake individer, 'ønskede' og 'uønskede' skapninger, osv.
'I den moderne verden, som utmerker seg ved sin streben etter selvkontroll og selvadministrasjon, erklærer rasismen at en viss kategori mennesker er gjennomfør og håpløst uimottagelige for kontroll, og immune mot alle forsøk på forbedring. For å bruke en medisinsk metafor: En kan trene og forme "friske" deler av kroppen, men ikke en kreftsvulst. Den sisten kan bare "forbedres" ved å ødelegges.'
Dette var ikke tenkning begrenset til tyske intellektuelle og politikere i mellomkrigstiden. Den europeiske sosialpolitikken ble sammenlignet med gartnerens arbeid for å utvikle en vakker hage; ved å stelle med de vakre plantene og luke bort utgresset.
Dette var gjengse analogier også i Norge blant sentral intellektuelle og politikere. Det ble sett som 'modernitetsfremmende' å hjelpe den naturlige seleksjonen ved å eliminere dårlige arveegenskaper og fjerne 'uønskede' individer.
Kulturradikaleren og helsedirektøren i Norge gjennom 34 år, Karl Evang, uttalte i 1934 at 'Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid'.
Tvangssterilisering av tatere, sinnslidende og samer var for kulturradikalerne i Norge på 1930-tallet rasjonelle virkemidler i dette 'forebyggende sunnhetsarbeidet'. Utrolig nok holdt dette tankegodset seg i hevd i flere tiår etter krigen.
Et ubehagelig spørsmål: Hadde ikke Hitler drevet sin krigsmaskin gjennom Europa som erobrer og okkupant, men bare utført sitt Holocaust i det stille innenfor Tysklands grenser, hadde han da blitt stanset? (Gutta på skauen sloss ikke for å befri jødene fra Auschwitch, men mot den militære okkupanten.)
New York Times-journalisten og forfatteren av bestselgeren 'American Fascists' (2007), Chris Hedges, drar også linjer fra Opplysningstiden til moderne grusomhet.
Han viser hvordan opplysningsideer legitimerte europeernes herjinger på andre kontinenter, rett og slett fordi de som stod i veiene for disse ideene, for den rasjonelle og vitenskapsbaserte utviklingen mot et bedre samfunn, de kunne og burde fjernes - elimineres.
Slik tenkte radikale opplysningsfilosofer og slik åpnet de veien for britenes folkemord på de tasmanske aboriginene og for jakobinernes nedslaktning av 17 000 mennesker under den franske revolusjonen.
Slik fungerte opplysningstidens tankegods som alibi for massedrap på indianerne i Amerika og befolkningen i Karibia, og det opprettholdt slavehandelen mellom Afrika og Amerika. (Den store opplysningsfilosofen Immanuel Kant mente at afrikanere var predisponert til slaveri.)
I dag finner vi det samme tankegodset i mye av den politiske begrunnelsen for Krigen mot terror. Religiøse terrorister, motstanderne av den moderne sivilisasjon, kan ikke forbedres; de må fjernes.
Motsatt vei ser islamistene i organisasjoner som Al-Qaida på oss hvite i vesten som skadedyr, som like gjerne kan utryddes.
Chris Hedges hevder i sin siste bok, I Don't Believe in Atheists (2008), at den største trusselen i dag kommer fra de som ser historien som en progressiv utvikling mot det perfekte samfunn. Enten de er religiøse fundamentalister eller opplysningsidealister.
For disse ligger det onde og problematiske i verden alltid hos de andre. Interessant nok er det de samme som avviser den grunnleggende innsikt i menneskenaturen som religioner har gitt oss: 'Alle er vi syndere'.
Både Hitler og Stalins visjoner var tuftet på forestillingen om å skape det gode - det perfekte - samfunn. Denne tanken er ikke på beroligende avstand i dag, slik Zygmunt Bauman ser det. Han frykter at vi kan se nye Holocaust.
(Publisert første gang 19.august 2009, her: http://magnus.tv2blogg.no/article1081937.ece)
Stadig flere jeg snakker med uttrykker det samme: Religion er farlig; - religion er vår tids største sosiale og politiske problem.
For dem er religion en trussel fra fortiden; antikke og middelalderske forestillinger som truer vår moderne og humanistiske sivilisasjon, og til og med truer vår sikkerhet - våre liv.
Og det er ikke bare ekstreme islamister som representerer denne trusselen. Den kristne kirke har en blodig historie og vi hører om terror og vold øvet av buddhistiske og hinduistiske ekstremister i Asia.
Men: Historien viser at det er en annen gruppe som er enda farligere enn de religiøse, et annet tenkesett som potensielt kan drepe flere og skape enda større utrygghet.
For hvem står bak moderne histories største folkemord?
Hitler og Stalin. Og hva knytter disse to sammen? Paradoksalt nok deres felles forakt for religion. Og deres tro på vitenskap, opplysning, rasjonalitet og framskritt.
Hitler og Stalins ofre ble ikke drept for at landområder skulle erobres; 'De ble drept fordi de av en eller annen grunn ikke passet inn i planene for det fullkomne samfunn.'
Dette skriver en av verdens fremste sosiologer, Zygmunt Bauman, i boken Moderniteten og Holocaust (Oslo, 1997). Motivert av sommerens avisartikler av og om Kjartan Fløgstad, plukket jeg opp igjen denne boken.
Mange av oss tenker om Holocaust at det var et grusomt gjennomslag av primitiv førmoderne bestialitet og sterk antisemittisme og jødehat i Tyskland. Baumann viser i sin bok at det motsatte var tilfelle. Holocaust var, hevder han, en logisk konsekvens av Opplysningstiden og opplysningsideene fra det syttende og attende århundre.
Både Hitler og Stalin var religionsfornektere; Hitler sammenlignet kristendommen med syfilis og pest, Stalin - i marxistisk tradisjon - så religion som 'opium for folket.'
Antisemittismen var ikke spesielt dominerende Tyskland i årene før Hitler tok makten sammenlignet med andre europeiske land. Ingen andre land hadde flere sentrale jødiske vitenskapsmenn og universitetsprofessorer i første del av 1900-tallet, og Tyskland ble beskrevet av det internasjonale jødiske samfunn 'som et fristed for religiøs og nasjonal likhet og toleranse.'
Trolig var rasismen og jødehatet like sterkt, om ikke sterkere i Norge.
Tyskland var den moderne vitenskapens og den europeiske kulturens kjerneområde; tenk bare på Bach, Mozart og Beethoven, på Goethe, Schiller og Nietzsche, på Kant og Heidegger, Einstein og Marx.
I følge Kjartan Fløgstad hadde 8 av 15 nazilederne doktorgrader fra datidens fremste universiteter. Baumann skriver at 'fra naziregimets første dag ble det opprette vitenskapelige institutter ledet av fremragende professorer i biologi, historie og statsvitenskap, hvis oppgave var å studere "jødespørsmålet". ...'.
Det var altså ikke Adolf Hitler i spissen for en håndfull primitive jødehatere som stod bak Holocaust; det var datidens fremste kultur- og vitenskapsnasjon.
Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble drøyt hundre jøder drept i det som har gått inn i historien som Krystallnatten. Mobben ble sluppet løs mot jødiske butikker og boliger. Bauman har regnet ut at Hitler ville trengt en krystallnatt hver dag i 200 år om Holocaust skulle basert seg på dette primitive og førmoderne raseriet.
I virkeligheten brukte han om lag 2 år på å ta livet av seks millioner jøder, basert på datidens fremste vitenskapelige ekspertise, moderne industriteknologi og byråkrati.
Baumann peker på at antisemittisme og rasisme er moderne fenomener, fordi de forutsetter grunnleggende trekk ved det moderne, så som nasjonalstaten, naturvitenskapelige tolkninger som sterke og svake individer, 'ønskede' og 'uønskede' skapninger, osv.
'I den moderne verden, som utmerker seg ved sin streben etter selvkontroll og selvadministrasjon, erklærer rasismen at en viss kategori mennesker er gjennomfør og håpløst uimottagelige for kontroll, og immune mot alle forsøk på forbedring. For å bruke en medisinsk metafor: En kan trene og forme "friske" deler av kroppen, men ikke en kreftsvulst. Den sisten kan bare "forbedres" ved å ødelegges.'
Dette var ikke tenkning begrenset til tyske intellektuelle og politikere i mellomkrigstiden. Den europeiske sosialpolitikken ble sammenlignet med gartnerens arbeid for å utvikle en vakker hage; ved å stelle med de vakre plantene og luke bort utgresset.
Dette var gjengse analogier også i Norge blant sentral intellektuelle og politikere. Det ble sett som 'modernitetsfremmende' å hjelpe den naturlige seleksjonen ved å eliminere dårlige arveegenskaper og fjerne 'uønskede' individer.
Kulturradikaleren og helsedirektøren i Norge gjennom 34 år, Karl Evang, uttalte i 1934 at 'Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid'.
Tvangssterilisering av tatere, sinnslidende og samer var for kulturradikalerne i Norge på 1930-tallet rasjonelle virkemidler i dette 'forebyggende sunnhetsarbeidet'. Utrolig nok holdt dette tankegodset seg i hevd i flere tiår etter krigen.
Et ubehagelig spørsmål: Hadde ikke Hitler drevet sin krigsmaskin gjennom Europa som erobrer og okkupant, men bare utført sitt Holocaust i det stille innenfor Tysklands grenser, hadde han da blitt stanset? (Gutta på skauen sloss ikke for å befri jødene fra Auschwitch, men mot den militære okkupanten.)
New York Times-journalisten og forfatteren av bestselgeren 'American Fascists' (2007), Chris Hedges, drar også linjer fra Opplysningstiden til moderne grusomhet.
Han viser hvordan opplysningsideer legitimerte europeernes herjinger på andre kontinenter, rett og slett fordi de som stod i veiene for disse ideene, for den rasjonelle og vitenskapsbaserte utviklingen mot et bedre samfunn, de kunne og burde fjernes - elimineres.
Slik tenkte radikale opplysningsfilosofer og slik åpnet de veien for britenes folkemord på de tasmanske aboriginene og for jakobinernes nedslaktning av 17 000 mennesker under den franske revolusjonen.
Slik fungerte opplysningstidens tankegods som alibi for massedrap på indianerne i Amerika og befolkningen i Karibia, og det opprettholdt slavehandelen mellom Afrika og Amerika. (Den store opplysningsfilosofen Immanuel Kant mente at afrikanere var predisponert til slaveri.)
I dag finner vi det samme tankegodset i mye av den politiske begrunnelsen for Krigen mot terror. Religiøse terrorister, motstanderne av den moderne sivilisasjon, kan ikke forbedres; de må fjernes.
Motsatt vei ser islamistene i organisasjoner som Al-Qaida på oss hvite i vesten som skadedyr, som like gjerne kan utryddes.
Chris Hedges hevder i sin siste bok, I Don't Believe in Atheists (2008), at den største trusselen i dag kommer fra de som ser historien som en progressiv utvikling mot det perfekte samfunn. Enten de er religiøse fundamentalister eller opplysningsidealister.
For disse ligger det onde og problematiske i verden alltid hos de andre. Interessant nok er det de samme som avviser den grunnleggende innsikt i menneskenaturen som religioner har gitt oss: 'Alle er vi syndere'.
Både Hitler og Stalins visjoner var tuftet på forestillingen om å skape det gode - det perfekte - samfunn. Denne tanken er ikke på beroligende avstand i dag, slik Zygmunt Bauman ser det. Han frykter at vi kan se nye Holocaust.
(Publisert første gang 19.august 2009, her: http://magnus.tv2blogg.no/article1081937.ece)
Benket for historien
(London) Jeg har nylig fylt femti, og konstaterer at stadig flere av mine jevnaldrende er opptatt av hva de skal etterlate seg. Ikke nødvendigvis det å bli "historisk", snarer et fotavtrykk for ettertiden, for beundring eller til ettertanke; for ikke helt å bli glemt.
Nå har jeg funnet mitt prosjekt.
Tre-fire ganger i uken tar jeg en skikkelig rundtur i sentrumsparkene i London, begynner nede bak Downing Street, går raskt gjennom St. James Park, forbi Buckingham Palace og opp gjennom Green Park.
Ved Hyde Park Corner skjærer jeg så inn i den store parken, går opp til Serpentinerdammen, holder til høyre og kommer snart inn i den lokale villmarken. Noen steder ser jeg bare høyt gress, trær og himmel, og kan i små øyeblikk forestille meg at jeg er på heiene sør for Bergen.
Stille er det også, forbausende stille, til å være midt i storbyen.
Kensington Gardens er den vakreste parken, selv om jeg ikke er helt sikker på hvor grensen til Hyde Park går. Jeg runder enden av Serpentinerdammen ved fontenene innenfor Lancaster Gate, og fortsetter skrått til venstre for Kensington Palace i retning Albert Memorial.
Dette stygge, rare byggverket ble reist av den sørgende enken, dronning Victoria, til minne om hennes elskede prins Albert. Hun ble tidlig enke, 42 år gammel, og hver dag gjennom sine siste førti leveår sørget hun over tapet, og kledde seg i sort.
Hundre meter unna har Mrs Londsworth reist et minnesmerke over sin "beloved husband": En parkbenk i eik med inskripsjonen i ryggen.
Det er rikelig med benker i Londons parker, takket være denne ordningen hvor enkeltmennesker kan kjøpe seg en plass i historien. Claire Bowen i World Parks forteller at dette tiltaket er svært populært. Ventelistene er lange.
Og prisen er overkommelig, i alle fall i lys av de evige verdier. Vil du benke deg for historien i Kensington Gardens, koster det om lag femten tusen kroner.
Ved Lancaster Gate tar jeg ofte en liten pustepause på benken til Michael Szyszkin. Han har gjort seg udødelig ved å fortelle at han "daily enjoyed these gardens."
Jeg har fortsatt ikke blitt enig med meg selv hva det skal stå på min benk.
(Publisert første gang 10.november 2009 her http://magnus.tv2blogg.no/article1250210.ece)
Nå har jeg funnet mitt prosjekt.
Tre-fire ganger i uken tar jeg en skikkelig rundtur i sentrumsparkene i London, begynner nede bak Downing Street, går raskt gjennom St. James Park, forbi Buckingham Palace og opp gjennom Green Park.
Ved Hyde Park Corner skjærer jeg så inn i den store parken, går opp til Serpentinerdammen, holder til høyre og kommer snart inn i den lokale villmarken. Noen steder ser jeg bare høyt gress, trær og himmel, og kan i små øyeblikk forestille meg at jeg er på heiene sør for Bergen.
Stille er det også, forbausende stille, til å være midt i storbyen.
Kensington Gardens er den vakreste parken, selv om jeg ikke er helt sikker på hvor grensen til Hyde Park går. Jeg runder enden av Serpentinerdammen ved fontenene innenfor Lancaster Gate, og fortsetter skrått til venstre for Kensington Palace i retning Albert Memorial.
Dette stygge, rare byggverket ble reist av den sørgende enken, dronning Victoria, til minne om hennes elskede prins Albert. Hun ble tidlig enke, 42 år gammel, og hver dag gjennom sine siste førti leveår sørget hun over tapet, og kledde seg i sort.
Hundre meter unna har Mrs Londsworth reist et minnesmerke over sin "beloved husband": En parkbenk i eik med inskripsjonen i ryggen.
Det er rikelig med benker i Londons parker, takket være denne ordningen hvor enkeltmennesker kan kjøpe seg en plass i historien. Claire Bowen i World Parks forteller at dette tiltaket er svært populært. Ventelistene er lange.
Og prisen er overkommelig, i alle fall i lys av de evige verdier. Vil du benke deg for historien i Kensington Gardens, koster det om lag femten tusen kroner.
Ved Lancaster Gate tar jeg ofte en liten pustepause på benken til Michael Szyszkin. Han har gjort seg udødelig ved å fortelle at han "daily enjoyed these gardens."
Jeg har fortsatt ikke blitt enig med meg selv hva det skal stå på min benk.
(Publisert første gang 10.november 2009 her http://magnus.tv2blogg.no/article1250210.ece)
Er religion farlig?
(London) Det er søndag. Jeg går målbevist forbi grupper av turister fram til porten, bøyer meg fram og mumler kodeordet: "The service". Vaktene i svarte kapper trer til side og slipper meg inn porten.
Jeg står i en av verdens mest berømte bygninger, kanskje fordi en rekke av verdens mest berømte menn (ikke så mange kvinner tror jeg - med unntak av noen hodeløse dronninger) ligger begravet under gulvet her.
Westminster Abbey. Britenes nasjonalmonument og kirken nesten alle konger og dronninger har blitt kronet i siden Vilhelm Erobreren i 1066.
Alle de andre utenfor, de uvitende turistene, må betale 120 kroner for å slippe inn. Mens de som kan kodeordet, de troende, kommer inn gratis. Samt noen som bare har lært seg trikset.
Gudstjenesten begynner med korsang av meget høy kvalitet; et av landets beste kor, spør du meg som ikke har hørt så veldig mange andre. Så er det skriftlesning.
Utenfor kirken ruller busser med store plakater fra søsterorganisasjonen til Humanetisk Forbund, hvor budskapet er "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life."
Budskapet virker en smule malplassert. Det er neppe en gudstro som tar humøret fra byens befolkning. Her er atskillig mye annet å bekymre seg for.
Prekenteksten er fra Johannes Åpenbaring. Presten tar oss med inn i verden milelangt fra frosne Londongater og hverdagslige bekymringer.
De "nye ateistene", med Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris i spissen, har utropt religion til verdens største problem. Spesielt Sam Harris er en jeg har lest med stor interesse.
Nylig kom jeg over den siste boken til Chris Hedges, en av USAs fremste journalister (New York Times, Pulitzere, etc). Den forrige boken hans var et knusende oppgjør med det kristne høyre i USA ("American Fascists").
I sin siste bok ("I don't believe in Atheists", 2008) tar han et like kraftig oppgjør med ny-ateistene. Det er ikke religionen som er problemet hevder han, det er fundamentalismen.
Og han mener ny-ateistene er like fundamentalistiske som de religiøse fanatikerne. Flere av debattene mellom Hedges og ateistene ligger forøvrig på Youtube, og er verdt å kikke på.
Så er vi kommet til det avgjørende punktet i gudstjenesten. Nattverden. Nå skal de oppriktige skilles fra de som bare snek seg inn ved å kjenne kodeordet.
Kanskje er vi 2-300 hundre til stede på gudstjenesten. Forbausende mange, nesten alle så vidt jeg kan se, stiller seg i køer fram mot alteret hvor brød og vin deles ut av kvinner og menn i prestekapper. Er det noen som bare er ute etter en gratis lunsj?
Ansiktene jeg ser inn i bærer ikke preg av mer sorg og bekymring enn de jeg daglig ser i Soho. Det er ansiktene til mennesker som har søkt til kirken for et hvileskjær, for å få litt overordnet perspektiv på livet sitt og noen oppmuntrende ord med på veien.
"Stop worrying, and enjoy your life" - litt platt er det ikke? Jeg tviler i alle fall på at budskapet fra ny-ateistene har noen bedre mental helseeffekt enn årtusen gamle tekster med menneskelig livserfaring. Forøvrig var vinen av god kvalitet.
Jeg står i en av verdens mest berømte bygninger, kanskje fordi en rekke av verdens mest berømte menn (ikke så mange kvinner tror jeg - med unntak av noen hodeløse dronninger) ligger begravet under gulvet her.
Westminster Abbey. Britenes nasjonalmonument og kirken nesten alle konger og dronninger har blitt kronet i siden Vilhelm Erobreren i 1066.
Alle de andre utenfor, de uvitende turistene, må betale 120 kroner for å slippe inn. Mens de som kan kodeordet, de troende, kommer inn gratis. Samt noen som bare har lært seg trikset.
Gudstjenesten begynner med korsang av meget høy kvalitet; et av landets beste kor, spør du meg som ikke har hørt så veldig mange andre. Så er det skriftlesning.
Utenfor kirken ruller busser med store plakater fra søsterorganisasjonen til Humanetisk Forbund, hvor budskapet er "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life."
Budskapet virker en smule malplassert. Det er neppe en gudstro som tar humøret fra byens befolkning. Her er atskillig mye annet å bekymre seg for.
Prekenteksten er fra Johannes Åpenbaring. Presten tar oss med inn i verden milelangt fra frosne Londongater og hverdagslige bekymringer.
De "nye ateistene", med Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris i spissen, har utropt religion til verdens største problem. Spesielt Sam Harris er en jeg har lest med stor interesse.
Nylig kom jeg over den siste boken til Chris Hedges, en av USAs fremste journalister (New York Times, Pulitzere, etc). Den forrige boken hans var et knusende oppgjør med det kristne høyre i USA ("American Fascists").
I sin siste bok ("I don't believe in Atheists", 2008) tar han et like kraftig oppgjør med ny-ateistene. Det er ikke religionen som er problemet hevder han, det er fundamentalismen.
Og han mener ny-ateistene er like fundamentalistiske som de religiøse fanatikerne. Flere av debattene mellom Hedges og ateistene ligger forøvrig på Youtube, og er verdt å kikke på.
Så er vi kommet til det avgjørende punktet i gudstjenesten. Nattverden. Nå skal de oppriktige skilles fra de som bare snek seg inn ved å kjenne kodeordet.
Kanskje er vi 2-300 hundre til stede på gudstjenesten. Forbausende mange, nesten alle så vidt jeg kan se, stiller seg i køer fram mot alteret hvor brød og vin deles ut av kvinner og menn i prestekapper. Er det noen som bare er ute etter en gratis lunsj?
Ansiktene jeg ser inn i bærer ikke preg av mer sorg og bekymring enn de jeg daglig ser i Soho. Det er ansiktene til mennesker som har søkt til kirken for et hvileskjær, for å få litt overordnet perspektiv på livet sitt og noen oppmuntrende ord med på veien.
"Stop worrying, and enjoy your life" - litt platt er det ikke? Jeg tviler i alle fall på at budskapet fra ny-ateistene har noen bedre mental helseeffekt enn årtusen gamle tekster med menneskelig livserfaring. Forøvrig var vinen av god kvalitet.
Subscribe to:
Posts (Atom)