De aller farligste

Bomben i Djakarta, 11.september og Al-Qaida, katolikker mot protestanter i Nord-Irland, Inkvisisjonen, buddhistiske og hinduistiske terrorister, hekseprosessene i Middelalderen, ..... listen blir lenger og lenger.

Stadig flere jeg snakker med uttrykker det samme: Religion er farlig; - religion er vår tids største sosiale og politiske problem.

For dem er religion en trussel fra fortiden; antikke og middelalderske forestillinger som truer vår moderne og humanistiske sivilisasjon, og til og med truer vår sikkerhet - våre liv.

Og det er ikke bare ekstreme islamister som representerer denne trusselen. Den kristne kirke har en blodig historie og vi hører om terror og vold øvet av buddhistiske og hinduistiske ekstremister i Asia.

Men: Historien viser at det er en annen gruppe som er enda farligere enn de religiøse, et annet tenkesett som potensielt kan drepe flere og skape enda større utrygghet.

For hvem står bak moderne histories største folkemord?

Hitler og Stalin. Og hva knytter disse to sammen? Paradoksalt nok deres felles forakt for religion. Og deres tro på vitenskap, opplysning, rasjonalitet og framskritt.

Hitler og Stalins ofre ble ikke drept for at landområder skulle erobres; 'De ble drept fordi de av en eller annen grunn ikke passet inn i planene for det fullkomne samfunn.'

Dette skriver en av verdens fremste sosiologer, Zygmunt Bauman, i boken Moderniteten og Holocaust (Oslo, 1997). Motivert av sommerens avisartikler av og om Kjartan Fløgstad, plukket jeg opp igjen denne boken.

Mange av oss tenker om Holocaust at det var et grusomt gjennomslag av primitiv førmoderne bestialitet og sterk antisemittisme og jødehat i Tyskland. Baumann viser i sin bok at det motsatte var tilfelle. Holocaust var, hevder han, en logisk konsekvens av Opplysningstiden og opplysningsideene fra det syttende og attende århundre.

Både Hitler og Stalin var religionsfornektere; Hitler sammenlignet kristendommen med syfilis og pest, Stalin - i marxistisk tradisjon - så religion som 'opium for folket.'

Antisemittismen var ikke spesielt dominerende Tyskland i årene før Hitler tok makten sammenlignet med andre europeiske land. Ingen andre land hadde flere sentrale jødiske vitenskapsmenn og universitetsprofessorer i første del av 1900-tallet, og Tyskland ble beskrevet av det internasjonale jødiske samfunn 'som et fristed for religiøs og nasjonal likhet og toleranse.'

Trolig var rasismen og jødehatet like sterkt, om ikke sterkere i Norge.

Tyskland var den moderne vitenskapens og den europeiske kulturens kjerneområde; tenk bare på Bach, Mozart og Beethoven, på Goethe, Schiller og Nietzsche, på Kant og Heidegger, Einstein og Marx.

I følge Kjartan Fløgstad hadde 8 av 15 nazilederne doktorgrader fra datidens fremste universiteter. Baumann skriver at 'fra naziregimets første dag ble det opprette vitenskapelige institutter ledet av fremragende professorer i biologi, historie og statsvitenskap, hvis oppgave var å studere "jødespørsmålet". ...'.

Det var altså ikke Adolf Hitler i spissen for en håndfull primitive jødehatere som stod bak Holocaust; det var datidens fremste kultur- og vitenskapsnasjon.

Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble drøyt hundre jøder drept i det som har gått inn i historien som Krystallnatten. Mobben ble sluppet løs mot jødiske butikker og boliger. Bauman har regnet ut at Hitler ville trengt en krystallnatt hver dag i 200 år om Holocaust skulle basert seg på dette primitive og førmoderne raseriet.

I virkeligheten brukte han om lag 2 år på å ta livet av seks millioner jøder, basert på datidens fremste vitenskapelige ekspertise, moderne industriteknologi og byråkrati.

Baumann peker på at antisemittisme og rasisme er moderne fenomener, fordi de forutsetter grunnleggende trekk ved det moderne, så som nasjonalstaten, naturvitenskapelige tolkninger som sterke og svake individer, 'ønskede' og 'uønskede' skapninger, osv.

'I den moderne verden, som utmerker seg ved sin streben etter selvkontroll og selvadministrasjon, erklærer rasismen at en viss kategori mennesker er gjennomfør og håpløst uimottagelige for kontroll, og immune mot alle forsøk på forbedring. For å bruke en medisinsk metafor: En kan trene og forme "friske" deler av kroppen, men ikke en kreftsvulst. Den sisten kan bare "forbedres" ved å ødelegges.'

Dette var ikke tenkning begrenset til tyske intellektuelle og politikere i mellomkrigstiden. Den europeiske sosialpolitikken ble sammenlignet med gartnerens arbeid for å utvikle en vakker hage; ved å stelle med de vakre plantene og luke bort utgresset.

Dette var gjengse analogier også i Norge blant sentral intellektuelle og politikere. Det ble sett som 'modernitetsfremmende' å hjelpe den naturlige seleksjonen ved å eliminere dårlige arveegenskaper og fjerne 'uønskede' individer.

Kulturradikaleren og helsedirektøren i Norge gjennom 34 år, Karl Evang, uttalte i 1934 at 'Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid'.

Tvangssterilisering av tatere, sinnslidende og samer var for kulturradikalerne i Norge på 1930-tallet rasjonelle virkemidler i dette 'forebyggende sunnhetsarbeidet'. Utrolig nok holdt dette tankegodset seg i hevd i flere tiår etter krigen.

Et ubehagelig spørsmål: Hadde ikke Hitler drevet sin krigsmaskin gjennom Europa som erobrer og okkupant, men bare utført sitt Holocaust i det stille innenfor Tysklands grenser, hadde han da blitt stanset? (Gutta på skauen sloss ikke for å befri jødene fra Auschwitch, men mot den militære okkupanten.)

New York Times-journalisten og forfatteren av bestselgeren 'American Fascists' (2007), Chris Hedges, drar også linjer fra Opplysningstiden til moderne grusomhet.

Han viser hvordan opplysningsideer legitimerte europeernes herjinger på andre kontinenter, rett og slett fordi de som stod i veiene for disse ideene, for den rasjonelle og vitenskapsbaserte utviklingen mot et bedre samfunn, de kunne og burde fjernes - elimineres.

Slik tenkte radikale opplysningsfilosofer og slik åpnet de veien for britenes folkemord på de tasmanske aboriginene og for jakobinernes nedslaktning av 17 000 mennesker under den franske revolusjonen.

Slik fungerte opplysningstidens tankegods som alibi for massedrap på indianerne i Amerika og befolkningen i Karibia, og det opprettholdt slavehandelen mellom Afrika og Amerika. (Den store opplysningsfilosofen Immanuel Kant mente at afrikanere var predisponert til slaveri.)

I dag finner vi det samme tankegodset i mye av den politiske begrunnelsen for Krigen mot terror. Religiøse terrorister, motstanderne av den moderne sivilisasjon, kan ikke forbedres; de må fjernes.

Motsatt vei ser islamistene i organisasjoner som Al-Qaida på oss hvite i vesten som skadedyr, som like gjerne kan utryddes.

Chris Hedges hevder i sin siste bok, I Don't Believe in Atheists (2008), at den største trusselen i dag kommer fra de som ser historien som en progressiv utvikling mot det perfekte samfunn. Enten de er religiøse fundamentalister eller opplysningsidealister.

For disse ligger det onde og problematiske i verden alltid hos de andre. Interessant nok er det de samme som avviser den grunnleggende innsikt i menneskenaturen som religioner har gitt oss: 'Alle er vi syndere'.

Både Hitler og Stalins visjoner var tuftet på forestillingen om å skape det gode - det perfekte - samfunn. Denne tanken er ikke på beroligende avstand i dag, slik Zygmunt Bauman ser det. Han frykter at vi kan se nye Holocaust.

(Publisert første gang 19.august 2009, her: http://magnus.tv2blogg.no/article1081937.ece)

Benket for historien

(London) Jeg har nylig fylt femti, og konstaterer at stadig flere av mine jevnaldrende er opptatt av hva de skal etterlate seg. Ikke nødvendigvis det å bli "historisk", snarer et fotavtrykk for ettertiden, for beundring eller til ettertanke; for ikke helt å bli glemt.

Nå har jeg funnet mitt prosjekt.

Tre-fire ganger i uken tar jeg en skikkelig rundtur i sentrumsparkene i London, begynner nede bak Downing Street, går raskt gjennom St. James Park, forbi Buckingham Palace og opp gjennom Green Park.

Ved Hyde Park Corner skjærer jeg så inn i den store parken, går opp til Serpentinerdammen, holder til høyre og kommer snart inn i den lokale villmarken. Noen steder ser jeg bare høyt gress, trær og himmel, og kan i små øyeblikk forestille meg at jeg er på heiene sør for Bergen.

Stille er det også, forbausende stille, til å være midt i storbyen.

Kensington Gardens er den vakreste parken, selv om jeg ikke er helt sikker på hvor grensen til Hyde Park går. Jeg runder enden av Serpentinerdammen ved fontenene innenfor Lancaster Gate, og fortsetter skrått til venstre for Kensington Palace i retning Albert Memorial.

Dette stygge, rare byggverket ble reist av den sørgende enken, dronning Victoria, til minne om hennes elskede prins Albert. Hun ble tidlig enke, 42 år gammel, og hver dag gjennom sine siste førti leveår sørget hun over tapet, og kledde seg i sort.

Hundre meter unna har Mrs Londsworth reist et minnesmerke over sin "beloved husband": En parkbenk i eik med inskripsjonen i ryggen.

Det er rikelig med benker i Londons parker, takket være denne ordningen hvor enkeltmennesker kan kjøpe seg en plass i historien. Claire Bowen i World Parks forteller at dette tiltaket er svært populært. Ventelistene er lange.

Og prisen er overkommelig, i alle fall i lys av de evige verdier. Vil du benke deg for historien i Kensington Gardens, koster det om lag femten tusen kroner.

Ved Lancaster Gate tar jeg ofte en liten pustepause på benken til Michael Szyszkin. Han har gjort seg udødelig ved å fortelle at han "daily enjoyed these gardens."

Jeg har fortsatt ikke blitt enig med meg selv hva det skal stå på min benk.

(Publisert første gang 10.november 2009 her http://magnus.tv2blogg.no/article1250210.ece)

Er religion farlig?

(London) Det er søndag. Jeg går målbevist forbi grupper av turister fram til porten, bøyer meg fram og mumler kodeordet: "The service". Vaktene i svarte kapper trer til side og slipper meg inn porten.

Jeg står i en av verdens mest berømte bygninger, kanskje fordi en rekke av verdens mest berømte menn (ikke så mange kvinner tror jeg - med unntak av noen hodeløse dronninger) ligger begravet under gulvet her.

Westminster Abbey. Britenes nasjonalmonument og kirken nesten alle konger og dronninger har blitt kronet i siden Vilhelm Erobreren i 1066.

Alle de andre utenfor, de uvitende turistene, må betale 120 kroner for å slippe inn. Mens de som kan kodeordet, de troende, kommer inn gratis. Samt noen som bare har lært seg trikset.

Gudstjenesten begynner med korsang av meget høy kvalitet; et av landets beste kor, spør du meg som ikke har hørt så veldig mange andre. Så er det skriftlesning.

Utenfor kirken ruller busser med store plakater fra søsterorganisasjonen til Humanetisk Forbund, hvor budskapet er "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life."

Budskapet virker en smule malplassert. Det er neppe en gudstro som tar humøret fra byens befolkning. Her er atskillig mye annet å bekymre seg for.

Prekenteksten er fra Johannes Åpenbaring. Presten tar oss med inn i verden milelangt fra frosne Londongater og hverdagslige bekymringer.

De "nye ateistene", med Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris i spissen, har utropt religion til verdens største problem. Spesielt Sam Harris er en jeg har lest med stor interesse.

Nylig kom jeg over den siste boken til Chris Hedges, en av USAs fremste journalister (New York Times, Pulitzere, etc). Den forrige boken hans var et knusende oppgjør med det kristne høyre i USA ("American Fascists").

I sin siste bok ("I don't believe in Atheists", 2008) tar han et like kraftig oppgjør med ny-ateistene. Det er ikke religionen som er problemet hevder han, det er fundamentalismen.

Og han mener ny-ateistene er like fundamentalistiske som de religiøse fanatikerne. Flere av debattene mellom Hedges og ateistene ligger forøvrig på Youtube, og er verdt å kikke på.

Så er vi kommet til det avgjørende punktet i gudstjenesten. Nattverden. Nå skal de oppriktige skilles fra de som bare snek seg inn ved å kjenne kodeordet.

Kanskje er vi 2-300 hundre til stede på gudstjenesten. Forbausende mange, nesten alle så vidt jeg kan se, stiller seg i køer fram mot alteret hvor brød og vin deles ut av kvinner og menn i prestekapper. Er det noen som bare er ute etter en gratis lunsj?

Ansiktene jeg ser inn i bærer ikke preg av mer sorg og bekymring enn de jeg daglig ser i Soho. Det er ansiktene til mennesker som har søkt til kirken for et hvileskjær, for å få litt overordnet perspektiv på livet sitt og noen oppmuntrende ord med på veien.

"Stop worrying, and enjoy your life" - litt platt er det ikke? Jeg tviler i alle fall på at budskapet fra ny-ateistene har noen bedre mental helseeffekt enn årtusen gamle tekster med menneskelig livserfaring. Forøvrig var vinen av god kvalitet.