Tuesday 16 February 2010

De aller farligste

Bomben i Djakarta, 11.september og Al-Qaida, katolikker mot protestanter i Nord-Irland, Inkvisisjonen, buddhistiske og hinduistiske terrorister, hekseprosessene i Middelalderen, ..... listen blir lenger og lenger.

Stadig flere jeg snakker med uttrykker det samme: Religion er farlig; - religion er vår tids største sosiale og politiske problem.

For dem er religion en trussel fra fortiden; antikke og middelalderske forestillinger som truer vår moderne og humanistiske sivilisasjon, og til og med truer vår sikkerhet - våre liv.

Og det er ikke bare ekstreme islamister som representerer denne trusselen. Den kristne kirke har en blodig historie og vi hører om terror og vold øvet av buddhistiske og hinduistiske ekstremister i Asia.

Men: Historien viser at det er en annen gruppe som er enda farligere enn de religiøse, et annet tenkesett som potensielt kan drepe flere og skape enda større utrygghet.

For hvem står bak moderne histories største folkemord?

Hitler og Stalin. Og hva knytter disse to sammen? Paradoksalt nok deres felles forakt for religion. Og deres tro på vitenskap, opplysning, rasjonalitet og framskritt.

Hitler og Stalins ofre ble ikke drept for at landområder skulle erobres; 'De ble drept fordi de av en eller annen grunn ikke passet inn i planene for det fullkomne samfunn.'

Dette skriver en av verdens fremste sosiologer, Zygmunt Bauman, i boken Moderniteten og Holocaust (Oslo, 1997). Motivert av sommerens avisartikler av og om Kjartan Fløgstad, plukket jeg opp igjen denne boken.

Mange av oss tenker om Holocaust at det var et grusomt gjennomslag av primitiv førmoderne bestialitet og sterk antisemittisme og jødehat i Tyskland. Baumann viser i sin bok at det motsatte var tilfelle. Holocaust var, hevder han, en logisk konsekvens av Opplysningstiden og opplysningsideene fra det syttende og attende århundre.

Både Hitler og Stalin var religionsfornektere; Hitler sammenlignet kristendommen med syfilis og pest, Stalin - i marxistisk tradisjon - så religion som 'opium for folket.'

Antisemittismen var ikke spesielt dominerende Tyskland i årene før Hitler tok makten sammenlignet med andre europeiske land. Ingen andre land hadde flere sentrale jødiske vitenskapsmenn og universitetsprofessorer i første del av 1900-tallet, og Tyskland ble beskrevet av det internasjonale jødiske samfunn 'som et fristed for religiøs og nasjonal likhet og toleranse.'

Trolig var rasismen og jødehatet like sterkt, om ikke sterkere i Norge.

Tyskland var den moderne vitenskapens og den europeiske kulturens kjerneområde; tenk bare på Bach, Mozart og Beethoven, på Goethe, Schiller og Nietzsche, på Kant og Heidegger, Einstein og Marx.

I følge Kjartan Fløgstad hadde 8 av 15 nazilederne doktorgrader fra datidens fremste universiteter. Baumann skriver at 'fra naziregimets første dag ble det opprette vitenskapelige institutter ledet av fremragende professorer i biologi, historie og statsvitenskap, hvis oppgave var å studere "jødespørsmålet". ...'.

Det var altså ikke Adolf Hitler i spissen for en håndfull primitive jødehatere som stod bak Holocaust; det var datidens fremste kultur- og vitenskapsnasjon.

Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble drøyt hundre jøder drept i det som har gått inn i historien som Krystallnatten. Mobben ble sluppet løs mot jødiske butikker og boliger. Bauman har regnet ut at Hitler ville trengt en krystallnatt hver dag i 200 år om Holocaust skulle basert seg på dette primitive og førmoderne raseriet.

I virkeligheten brukte han om lag 2 år på å ta livet av seks millioner jøder, basert på datidens fremste vitenskapelige ekspertise, moderne industriteknologi og byråkrati.

Baumann peker på at antisemittisme og rasisme er moderne fenomener, fordi de forutsetter grunnleggende trekk ved det moderne, så som nasjonalstaten, naturvitenskapelige tolkninger som sterke og svake individer, 'ønskede' og 'uønskede' skapninger, osv.

'I den moderne verden, som utmerker seg ved sin streben etter selvkontroll og selvadministrasjon, erklærer rasismen at en viss kategori mennesker er gjennomfør og håpløst uimottagelige for kontroll, og immune mot alle forsøk på forbedring. For å bruke en medisinsk metafor: En kan trene og forme "friske" deler av kroppen, men ikke en kreftsvulst. Den sisten kan bare "forbedres" ved å ødelegges.'

Dette var ikke tenkning begrenset til tyske intellektuelle og politikere i mellomkrigstiden. Den europeiske sosialpolitikken ble sammenlignet med gartnerens arbeid for å utvikle en vakker hage; ved å stelle med de vakre plantene og luke bort utgresset.

Dette var gjengse analogier også i Norge blant sentral intellektuelle og politikere. Det ble sett som 'modernitetsfremmende' å hjelpe den naturlige seleksjonen ved å eliminere dårlige arveegenskaper og fjerne 'uønskede' individer.

Kulturradikaleren og helsedirektøren i Norge gjennom 34 år, Karl Evang, uttalte i 1934 at 'Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid'.

Tvangssterilisering av tatere, sinnslidende og samer var for kulturradikalerne i Norge på 1930-tallet rasjonelle virkemidler i dette 'forebyggende sunnhetsarbeidet'. Utrolig nok holdt dette tankegodset seg i hevd i flere tiår etter krigen.

Et ubehagelig spørsmål: Hadde ikke Hitler drevet sin krigsmaskin gjennom Europa som erobrer og okkupant, men bare utført sitt Holocaust i det stille innenfor Tysklands grenser, hadde han da blitt stanset? (Gutta på skauen sloss ikke for å befri jødene fra Auschwitch, men mot den militære okkupanten.)

New York Times-journalisten og forfatteren av bestselgeren 'American Fascists' (2007), Chris Hedges, drar også linjer fra Opplysningstiden til moderne grusomhet.

Han viser hvordan opplysningsideer legitimerte europeernes herjinger på andre kontinenter, rett og slett fordi de som stod i veiene for disse ideene, for den rasjonelle og vitenskapsbaserte utviklingen mot et bedre samfunn, de kunne og burde fjernes - elimineres.

Slik tenkte radikale opplysningsfilosofer og slik åpnet de veien for britenes folkemord på de tasmanske aboriginene og for jakobinernes nedslaktning av 17 000 mennesker under den franske revolusjonen.

Slik fungerte opplysningstidens tankegods som alibi for massedrap på indianerne i Amerika og befolkningen i Karibia, og det opprettholdt slavehandelen mellom Afrika og Amerika. (Den store opplysningsfilosofen Immanuel Kant mente at afrikanere var predisponert til slaveri.)

I dag finner vi det samme tankegodset i mye av den politiske begrunnelsen for Krigen mot terror. Religiøse terrorister, motstanderne av den moderne sivilisasjon, kan ikke forbedres; de må fjernes.

Motsatt vei ser islamistene i organisasjoner som Al-Qaida på oss hvite i vesten som skadedyr, som like gjerne kan utryddes.

Chris Hedges hevder i sin siste bok, I Don't Believe in Atheists (2008), at den største trusselen i dag kommer fra de som ser historien som en progressiv utvikling mot det perfekte samfunn. Enten de er religiøse fundamentalister eller opplysningsidealister.

For disse ligger det onde og problematiske i verden alltid hos de andre. Interessant nok er det de samme som avviser den grunnleggende innsikt i menneskenaturen som religioner har gitt oss: 'Alle er vi syndere'.

Både Hitler og Stalins visjoner var tuftet på forestillingen om å skape det gode - det perfekte - samfunn. Denne tanken er ikke på beroligende avstand i dag, slik Zygmunt Bauman ser det. Han frykter at vi kan se nye Holocaust.

(Publisert første gang 19.august 2009, her: http://magnus.tv2blogg.no/article1081937.ece)

No comments:

Post a Comment