Er religion farlig?

(London) Det er søndag. Jeg går målbevist forbi grupper av turister fram til porten, bøyer meg fram og mumler kodeordet: "The service". Vaktene i svarte kapper trer til side og slipper meg inn porten.

Jeg står i en av verdens mest berømte bygninger, kanskje fordi en rekke av verdens mest berømte menn (ikke så mange kvinner tror jeg - med unntak av noen hodeløse dronninger) ligger begravet under gulvet her.

Westminster Abbey. Britenes nasjonalmonument og kirken nesten alle konger og dronninger har blitt kronet i siden Vilhelm Erobreren i 1066.

Alle de andre utenfor, de uvitende turistene, må betale 120 kroner for å slippe inn. Mens de som kan kodeordet, de troende, kommer inn gratis. Samt noen som bare har lært seg trikset.

Gudstjenesten begynner med korsang av meget høy kvalitet; et av landets beste kor, spør du meg som ikke har hørt så veldig mange andre. Så er det skriftlesning.

Utenfor kirken ruller busser med store plakater fra søsterorganisasjonen til Humanetisk Forbund, hvor budskapet er "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life."

Budskapet virker en smule malplassert. Det er neppe en gudstro som tar humøret fra byens befolkning. Her er atskillig mye annet å bekymre seg for.

Prekenteksten er fra Johannes Åpenbaring. Presten tar oss med inn i verden milelangt fra frosne Londongater og hverdagslige bekymringer.

De "nye ateistene", med Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris i spissen, har utropt religion til verdens største problem. Spesielt Sam Harris er en jeg har lest med stor interesse.

Nylig kom jeg over den siste boken til Chris Hedges, en av USAs fremste journalister (New York Times, Pulitzere, etc). Den forrige boken hans var et knusende oppgjør med det kristne høyre i USA ("American Fascists").

I sin siste bok ("I don't believe in Atheists", 2008) tar han et like kraftig oppgjør med ny-ateistene. Det er ikke religionen som er problemet hevder han, det er fundamentalismen.

Og han mener ny-ateistene er like fundamentalistiske som de religiøse fanatikerne. Flere av debattene mellom Hedges og ateistene ligger forøvrig på Youtube, og er verdt å kikke på.

Så er vi kommet til det avgjørende punktet i gudstjenesten. Nattverden. Nå skal de oppriktige skilles fra de som bare snek seg inn ved å kjenne kodeordet.

Kanskje er vi 2-300 hundre til stede på gudstjenesten. Forbausende mange, nesten alle så vidt jeg kan se, stiller seg i køer fram mot alteret hvor brød og vin deles ut av kvinner og menn i prestekapper. Er det noen som bare er ute etter en gratis lunsj?

Ansiktene jeg ser inn i bærer ikke preg av mer sorg og bekymring enn de jeg daglig ser i Soho. Det er ansiktene til mennesker som har søkt til kirken for et hvileskjær, for å få litt overordnet perspektiv på livet sitt og noen oppmuntrende ord med på veien.

"Stop worrying, and enjoy your life" - litt platt er det ikke? Jeg tviler i alle fall på at budskapet fra ny-ateistene har noen bedre mental helseeffekt enn årtusen gamle tekster med menneskelig livserfaring. Forøvrig var vinen av god kvalitet.