«Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» er ikke en konspiratorisk film.
Kronikk i Klassekampen lørdag 18.desember 2010.
(Essaouira, Marokko) Midt på Marokkos atlanterhavskyst ligger byen Thorbjørn Egner besøkte i 1949 og som ble modellen for hans Kardemomme by. Denne perlen av en handelsby er eksotisk og duftende, bilfri og full av krydder, håndverk og vennlige mennesker. Til langt på natt leker små barn i gatene og vi går trygt hjem gjennom beksvarte smau. Bjørn Egner fortalte om farens forhold til byen: «Han var opptatt av menneskene, kulturen og vennligheten. Her kunne folk leve sammen med hverandre uavhengig av religion.»
Verden, og Essaouira, har forandret seg siden. Fiskeren Hassan, krydderselgeren Yussuf og skoselgeren Khaled ler høyt når de forteller meg at jeg kan havne i fengsel hvis jeg snakker stygt om kong Mohammed VI. Men latteren stilner og de blir lavmælte når jeg spør om islamistene. De skotter rundt seg, temaet er følsomt. Menn med veltrimmede skjegg følger med. Det jødiske kvarteret er tomt for jøder. Kristne er jaget ut.
Det er her jeg leser Klassekampens oppslag 4. desember. Som regissør av filmen «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» skal jeg ha misbrukt kildene i filmen. Klassekampens korrespondent har gått vårt journalistiske arbeid etter i sømmene. Et interessant grep; journalistiske produkter burde i større grad underlegges kritikk. Men denne artikkelen har en tone som om filmen helst ikke burde vært laget, og den påstår ting som ikke stemmer.
Et mål for oss var å presentere noe av debatten om islamisme som foregår i den muslimske verden, en debatt som knapt har vært hørt eller presentert i Norge. Den introduserer nye og – mente vi – sårt tiltrengte stemmer i den norske offentligheten. Disse er ingen tilfeldige hvem-som-helst, men sentrale intellektuelle. Det var viktig for oss å la disse stemmene få taletid istedenfor enda en gang å la norske eksperter tale på deres vegne.
Motstandere av filmen insisterer på at filmen handler om islam. Men den handler heller om et religiøst-politisk prosjekt som i stadig sterkere grad gjør seg gjeldende i den muslimske verden og i Europa. Som journalist har jeg fulgt dette fenomenet i en årrekke, og lagde i 2006 filmen «Truet til taushet» om karikaturtegningene. Gjennom sin oppvekst i Irak er Walid al-Kubaisi blant de nordmenn som kjenner denne ideologien godt. Han har fulgt debatten i arabiske media i en årrekke, har selv gått på imamskole og har kontakter i Irak, Syria, Egypt, Marokko.
Klassekampen har vist utdrag av filmen til noen av de vi intervjuet, og oppgir til dem at filmens hovedbudskap er Muslimbrødrenes konspirasjon for å overta Europa. Dette gir, som folk selv kan se, et feil bilde av filmen. Konspirasjon er hemmelig. Vår film avslører ingen hemmeligheter!Filmen gjengir tre sentrale aktører som støtter Det muslimske brorskap, og de sier ikke annet enn det alle som følger brorskapet vet. Den vektlegger nettopp at det ikke er snakk om en voldelig politisk retning, men at de tenker langsiktig. Og den refererer en levende debatt i Egypt, hvor kampen mot islamismen har vært formende for landets moderne historie.
Det er ikke våre påstander om Muslimbrødrenes politiske ambisjoner som presenteres; det er deres egne beskrivelser. For eksempel uttaler daværende leder Mahdi Akif at Muslimbrødrene i dag er representert i 64 land. (Da intervjuet med Akif er over spør Walid ham om han tror islam vil erobre Roma (Europa): «Dette avhenger av innsats, hardt arbeid og ærlighet overfor den allmektige Gud: Da vil vi erobre Roma. I den grad vi er tro mot Gud, og hver og én gjør det han må – overfor seg selv, andre og Gud – vil vi være i stand til å erobre byen» Dette er dokumentert på tape). Ifølge Klassekampen har verken Karima Kamal, Gamal al-Banna eller Rifat al-Said uttalt seg om Muslimbrødrenes politiske ambisjoner utenfor Egypt. Dette er feil. Intervjuene er transkribert ord for ord, og alle tre beskriver Muslimbrødrenes internasjonale nettverk og ambisjoner.
I mine 20 år som journalist har ambisjonen vært å få mennesker til å formidle seg ærlig og oppriktig. I min moralbok står det at jeg aldri skal lyve, men jeg behøver heller ikke å fortelle hele sannheten. Da vi fikk en intervjuavtale med Mahdi Akif var målet å få ham til å snakke så oppriktig og ærlig som mulig om hva organisasjonen står for, hvilke ambisjoner og mål de har. Derfor møtte vi ham med åpenhet og nysgjerrighet – «fortell!». Vi verken løy eller brettet ut om våre egne tanker. Ett av mine – og Klassekampens – store journalistiske forbilder er Günter Wallraff. Når avisa nå kritiserer det journalistiske arbeidet bak vår film, ser dere ikke paradokset? Skulle vi ha fortalt lederen at vi lager en kritisk film om hans organisasjon – hva hadde vi da fått?
Siden nesten all kommunikasjon foregikk på arabisk, var det avgjørende for meg å få alt oversatt av autoriserte translatører, både før og etter intervjuet. Slik kunne jeg ta ansvar for premisser og småsnakk både i forkant og etterkant av den formelle intervjusituasjonen. Det var også jeg som formulerte intervjuforespørslene, før de ble oversatt til arabisk. Derfor kan jeg også gå god for premissene.
Skulle jeg hatt mer kontakt med norske islameksperter mens jeg lagde filmen? Nei, jeg tror ikke det. Underveis i produksjonen har jeg diskutert filmens tema og problematikk med en rekke personer, deriblant Terje Tvedt. Fordi filmen ikke handler om islam, men om islamismen som sosialt og politisk fenomen og hvordan denne oppfattes i Norge, var det viktig for meg å få innspill fra en som også har skrevet mye om norsk idehistorie og forståelsen av «annerledeshet». Det sentrale for meg var å bli sikker på relevansen til de spørsmålene som ble stilt. For meg var det viktig å vise norske tv-seere at det faktisk finnes mennesker, organisasjoner og ideologier som ikke vil ha et sekulært demokrati, uavhengige domstoler eller kulturell pluralisme.
«Vi er en stor familie» sier skoselgeren Khaled, og ler høyt etter å ha lurt meg grundig for prisen på et par tøfler. Til tross for krydder og tøfler til overpris, trives jeg godt blant folk og røvere i Essaouira. Men folkene, og til og med røverne, merker skyggen over Kardemomme by.
Per Christian Magnus,
regissør
Per.Christian.Magnus@nrk.no
