Tirsdag fikk jeg telefon fra Brussel, fra lege Marc Reisinger. Han fortalte at en av hans pasienter var tvangsinnlagt på en rusklinikk i Stavanger. Han fryktet dette var et grovt overgrep mot den unge gravide jenta. Jeg fikk mobilnummeret hennes og ringte Marlene fra Stord: Hun fortalte at hun hadde vært på helsekontroll i Leirvik onsdagen før, etter å ha blitt innkalt av kommunens ruskonsulent. Men det var en felle. Fem eller seks politimenn ventet på henne, hun ble tvunget inn i politibilen og kjørt til Stavanger, til Rogaland A-senter. Nå er hun innesperret på klinikken, skal tvangsnedtrappes på subutex-medisinen hun tar foreskrevet av Reisinger, og forespeilet å forbli innesperret de neste 30 ukene til fødselen har funnet sted.
Her er fredagens historie på Vestlandsrevyen:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/289215/
Jeg satt i utgangspunktet med noen mulige premiss for å lage denne saken, eller ”fokus” som vi sier i NRK. Mest aktuelt var at Marlene fikk den samme behandling som andre gravide norske tidligere rusmisbrukere på substitusjonsbehandling, men fordi hun fikk medisinen i utlandet ble hun underlagt tvang. En ytterligere etisk dimensjon er at Marlene sier hun ikke klarer den tvungne nedtrappingen og ser eneste vei ut gjennom å ta abort. Hun hevder altså at norske myndigheter tvinger henne til abort.
Det er sterke fronter i synet på behandling av rusmisbrukere i Norge, og jeg tror motsetningene her er sterkere enn i andre land. Det er nok en sammensatt årsak til dette, men flere har pekt på at politikken på feltet preges av en gammel moralisme; narkotikamisbruk skal bekjempes og fjernes fra det norske samfunnet. En slik holdning er i dag enestående og særnorsk. De fleste land i vesten forholder seg til narkotika som et onde som ikke kan bekjempes men at skadevirkningene må begrenses. ”Substitusjonsbehandling” har vært det viktigste virkemidlet i denne skadebegrensningen i land som England, Frankrike, Spania, Sveits, Tyskland og Portugal. Misbrukere av tunge narkotiske stoffer tilbys metadon eller subutex – såkalt syntetiske opiater – (i noen land også heroin på resept) og mange av de synlige og ytre sidene av rustilværelsen; kriminalitet, åpenlys rusing, overdoser og omsetning svekkes. Mange på substitusjonsbehandling kommer seg på beina, klarer å leve et tilnærmet normalt liv – jobbe, ta utdanning, forsørge seg selv og barn, osv.
Men tilbake til Marlene. Hun får foreskrevet Subutex fra Marc Reisinger i Brussel. Mange gjør som henne og reiser utenlands for å få slik behandling. De ønsker seg ut av et heroin-helvete, men bare et fåtall får plass i det norske systemet for substitusjonsbehandling LAR (Legemiddel-assistert rehabilitering).
Jeg har ikke sett den skriftelige beslutningen om å tvangsinnlegg Marlene, men det er sannsynlig at det henvises til behandlingen hun får fra Reisinger. Til tross for at den i hovedtrekk er parallell til den norske foreskrivingen av Subutex i LAR, mener mange i den norske rusomsorgen at hans praksis er uforsvarlig. Blant annet fordi mye Subutex havner på gaten, i Nygårdsparken i Bergen er for eksempel Subutex blant de mest omsatte legemidler/rusmidler. NRK inviterte Reisinger til Bergen i mai, blant annet for å diskutere hva som kunne gjøres med det store rusmiljøet Nygårdsparken. Han merket seg at om lag 70 prosent av etterspørselen blant brukerne var Subutex. – Dette er en lovlig medisin som skal foreskrives av lege, ikke omsettes illegalt i en park, var hans kommentar. Den store etterspørselen var etter hans oppfatning uttrykk for at alt for mange norske rusmisbrukere nektes medisinsk behandling (LAR). Køene er lange, mange må vente i måneder og år.
Jeg tok kontakt med ledelsen ved Rogaland A-senter, og fortalte at jeg var i dialog med Marlene om en nyhetssak og ønsket både å møte henne på senteret og intervjue den medisinske ledelsen. Ikke overraskende ble dette avslått. Jeg ringte også den ansvarlige for tvangsvedtaket i sosialtjenesten på Stord. Han var hyggelig og imøtekommende, men kunne naturlig nok ikke uttale seg. Derfor ble løsningen å intervjue henne på telefon, og så fikk jeg hjelp fra en god kollega i Stavanger som dro ut og filmet institusjonen. Han avtalte med Marlene at hun skulle komme til den låste døren for at vi kunne dokumentere innesperringen.
Få norske journalister kan mer om LAR og substitusjonsbehandling enn min tidligere kollega Marion Solheim. Derfor var neste trinn å ringe henne i hennes nye jobb som kommunikasjonsansvarlig for medisinsk fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). I tillegg til viktig bakgrunnskunnskaper formidlet hun kontakt med Trond Markestad, professor i barnemedisin. Jeg intervjuet ham for flere år siden, da som leder av Rådet for lege-etikk. En spesialist med sterkt fokus på barnets interesser og helse.
Marlenes prosessfullmektig pekte meg i retning av Karl Harald Søvig, jussprofessor på UiB, og ekspert på tvangsbehandling innen psykiatri og rus. Dermed hadde jeg to åpne kilder til saken. Fredag morgen presenterte jeg saken i redaksjonsmøtet. Redaksjonssjef Dag Olav Mosevoll foreslo at jeg ba Fylkesnemda om en uttalelse. Dette er en ”mini-domstol”, innrettet mot barneverns- og psykiatrisaker, men det er sjelden vi ser eller hører fra dem i mediene.
Derfor ble jeg overrasket over imøtekommenheten fra lederen i Fylkesnemda for Hordaland og Sogn og Fjordane, Torstein Røed. Han var villig til å la seg intervju, men selvfølgelig uten å gå inn i denne konkrete saken som skal behandles som klagesak førstkommende onsdag.
Marlenes historie reiser (minst) et stort dilemma. Hva veier tyngst, hensynet til mor eller barn (i magen)? Og/men, er det en motsetning her? I tillegg kommer det etiske dilemma om tvangsbehandlingen tvinger Marlene til abort. Barn som fødes av mødre på substitusjonsbehandling kommer til verden med abstinenser, noen med sterke og vedvarende over flere måneder. Et annet dilemma er at denne abstinensen er svært ubehagelig, også å observere. Dersom kvinnen stopper bruken av opiater under graviditeten vil fosterets abstinenslidelser trolig være like store, men da usynlige for omverden.
Jeg har ingen sterke meninger i denne saken. Vanskelig! Uansett mener jeg det er uinteressant hva jeg som journalist eventuelt måtte mene i en slik sak; det viktigste er å reise problemstillingen, vise dilemmaet og la ulike stemmer komme til orde.
Oppfølging? Ja utvilsomt. Paragraf 6-2A i Sosialhelsetjenesteloven åpner for bruk av tvang mot gravide rusmisbrukere. Dette er en særnorsk lov. Blant andre mener Human Rights Watch at denne paragrafen åpner for brudd på menneskerettighetene.
No comments:
Post a Comment