Slik endte det

Marlenes sak fikk en brå og brutal slutt. Onsdag 7.desember var hennes klage på tvangsbehandlingen berammet i Fylkesnemda for barnevern- og sosiale saker i Hordaland og Sogn og Fjordane. Fredag morgen var dommen klar: klagen avvist. Det innebar at hun fortsatt ville bli innesperret på institusjon til barnet hennes ble født, og at hun ikke ville få sin Subutex foreskrevet av legen hennes i Brussel.

Hun hadde for lengst varslet at hun ikke tålte den tvungne nedtrappingen på Subutex, og at dersom hun ikke slapp ut fra Rogaland A-senter ville hun ta abort. Dette tok hun konsekvensen av, hun er ikke lenger gravid og hun er ute av institusjonen. Hun kan igjen styre livet sitt selv.

Human Rights Watch (HRW) i New York skrev brev til tre norske statsråder; justisminister, helse- og omsorgsminister og barne- og familieministeren, hvor de ba om Marlenes umiddelbare løslatelse fra tvangsbehandlingen. De mente behandlingen av den unge jenta kunne være brudd på menneskerettighetene. Brevet var blant andre underskrevet av HRWs europadirektør Jan Egeland.

Mandag 5.desember intervjuet vi Egeland i Oslo, her ligger saken:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/289466/

Egeland påtaler det iøynefallende paradokset; en lovparagraf som er ment å beskytte det ufødte liv, fører til at dette livet blir avsluttet.

Både Marlene og de om var satt til ta vare på henne har hatt personlig vanskelige og konfliktfylte dager. Å bli utsatt for tvungen nedtrapping på opiatene kroppen hennes er avhengige av, har vært fysisk og psykisk brutalt. Vi kan lett moralisere, mene at ønsket om å få barn ikke kan ha stukket dypt når hun valgte medisinen foran fosteret i magen. Men ”valg” er ikke en fast størrelse. Opiatavhengighet er i dag i de fleste vestlige land definert som en sykdom, en sykdom som reduserer den sykes evne og mulighet til frie og selvstendige valg.

Hvorfor kunne ikke Marlene fått beholde sin medisin, sin Subutex, og gjerne blitt på institusjonen og fått føde sitt barn? Andre kvinner med samme lidelse får dette i Norge, det er til og med norske helsemyndigheters anbefaling – at gravide på substitusjonsbehandling (LAR) fortsetter medisineringen, gjerne med høyere doseringer, gjennom hele svangerskapet. Med kunnskapen som foreligger mener Helsedirektoratet at belastningene på det ufødte liv er større ved nedtrapping enn fortsatt medisinering.

Jeg vet ikke svarene på de mange spørsmålene Marlenes sak reiser. Taushetsplikten ruver i dette landskapet. Fylkesnemdas dom er unndratt offentlighet, men den rommer spørsmålet om ikke Marlene også tok andre stoffer, ulovlige stoffer som medførte et ”blandingsmisbruk”. Dette kan i så fall ha bidratt til at dommer i Fylkesnemda avviste Marlenes klage.

Mandag 12.desember fortalte vi slutten av historien i Vestlandsrevyen:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/290308/
Med Marlenes tillatelse har vi åpnet livet hennes for offentligheten, hennes tragedie og dype eksistensielle valg – og fortvilelse. Var det riktig?

I forrige uke var hennes historie blant de mest leste på nrk.no:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7904082